Syk løping!

Jeg har ofte den siste tiden tenkt hva andre tenker om en som er sykemeldt.  Men samtidig prøver å holde formen oppe.  Den første uka tilbrakte jeg på sofaen.  Da følte jeg at jeg var på god vei til å "daue". Noe måtte gjøres.  Måtte truge meg ut døra (ikke helt meg).  Når jeg kom meg ut orket jeg snøtt 3 kilometer.  Da var det bare å komme seg tilbake på plass i sofaen. For meg har det å komme meg ut i friskluft med innslag av svette og bevegelse vært alfa omega. Det føltes som en av den beste medisin for kropp og sjel. Men mann kjenner seg jo selv best.  Jeg har nok ikke fått det store treningsutbytte med tanke på å øke kondisjon ol. Men det har nok gjort meg bedre med tanke på å ikke falle helt i sammen.  At folk kan tenke at "han orker å trene.  Så han kan da ikke være så sjuk " har slått meg flere ganger. 

Her søker jeg krefter og ro ;-)

Jeg kunne nok også tenke slik tidliger om andre mennesker.  Men det var inntill jeg selv kom i en situasjon hvor det å komme seg ut av huset.  Ut i friskluft ble en god medisin. 

Min fastlege har hele tiden fortalt meg at jeg bare må komme meg ut i friskluft.  Så ofte jeg orker.  Men var helt klar på at jeg ikke skulle presse kroppen. 

Hele mitt sykdomsforløp startet med at jeg ikke orket noe særlig.  En hel arbeidsdag ble en skikkelig utfordring. Jeg har en fin jobb.  Men den krever at jeg er oppegående og våken. Det blir også ganske mye gåing.  Jeg jobber også med hørselvern.  Da det er mye støy.  Som nevnt tidligere sliter jeg veldig med hodepine.  Mine tomme jernlagre er nå i ferd med å øke.  Det vil nok ta litt tid før det er på topp.  Men det viktigste er at det stiger.

Helt siden starten hvor jeg ble syk har tanker om alvorlige sykdommer hengt over meg. Har hatt smerter rundt om kring i kroppen. Også noen "betente " små vonde kuler. Hva det er eller skylder er uvisst.  Men noe er det .  Føler seg litt som en hypokonder.  Men vet med meg selv at jeg ikke pleier å klage over at noe er vondt /galt med helsa før det virkelig er noe. En ultraløper bør tåle litt smerter :-)

  Om jeg / de finner ut av hva som er galt blir jeg glad eller kanskje det bare blir borte av seg selv. Hvem vet.  Plagsomt,  slitsomt, vondt og irriterende er det i allefall. 

Jeg har nå kommet igang for fult på jobb og trening.  Å det føles godt.

Men håper dere alle sammen husker på en ting.  Ikke døm folk som etter hva du selv tror eller føler.  Neste gang kan det være deg.

Jeg smiler igjen......