Bislett Ultrafestival 2015 - Tunnel Of Love

Så var årets Bislett over.  Dette har helt klart blitt et av mine favoritt løp.  Selv om Bislett aldri har hatt meg som favoritt.  Kropp og form har alltid kranglet. Enten før løpet eller under løpet. I år var det ingen unntak.  Tre dager før start lå jeg rett ut, kaldsvette, hodepine og laber form.  Men torsdag kveld var jeg ved godt mot. Å pakket snippsekken, fornøyd.  Da jeg våknet fredag morgen kunne jeg knapt tro hva som hadde skjedd i løpet av natten. Jeg kunne knapt gå.... Haltet meg rundt i huset. Høyre kne var helt føkka.  Å det har jo aldri vært noe problem.  Det er jo venstresiden av kroppen min som krangler.  Bortsett ifra ræva da. Den sitter i midten på meg å. Tenkte at dette går seg til.  Plukket opp Hans Edgard ved Sundvollen. Alltid hyggelig.  Ultraduoen var igjen klar for tur.

Vi hadde beregnet god tid innover.  Det er stor fare for mye kø i Sandvika / Oslo på denne tiden.  Skulle innom Rud å plukke opp Nan. Hun skulle kjøre bilen hjem.  Men tror dere ikke at jeg glemte å svinge av.... Pøkk!  Måtte snu i Sandvika å kjøre tilbake.  Også på denne tiden av døgnet.  Hans ble stressa. Jeg holdt roen. Dette ordner seg. Trøstet han med at det har vært løpere med på Bislett 24 før som har startet en time etter de andre å løpt langt.....

Vel fremme var det bare å stupe ned i kjelleren.... Her skulle resten av fredagen og 10 timer av lørdagen tilbringes. Frivillig!!!!  Trappene ned er ganske ok da vi kommer.  Hjem er de noe helt annet.

Knut og Hans bruser nesten over av energi....

Vi fant raskt vår faste plass. Har også fått en svenske som fast nabo. En hyggelig coach for noen svenske storløpere. Å dette er litt av det fine ved Bislett.  Blir kjent med folk som har samme interesse.  Vi har ingen valg ved et så intimt løp. Cool! Etter litt småprat med folk, henting av startnummer, dandering av utstyr (væske, næring og tekstiler).  Så kunne starten bare komme.....

Ti null null var hønseflokken igang.  Dæven så deilig det var å komme igang.  Nå kunne jeg bare nyte utsikten... Men det tok ikke mer en tre minutter så hadde jeg sett alt. Prøvde nå å fokusere på å holde rolig tempo.  Fant meg "mål" på runden jeg gledet meg til.  De første timene brukte jeg til å glede meg over alle de andre glade ultraløperne.  Timene der etter bukte jeg til å nyte det mega lange karbohydrat-bordet som var like langt som hele sprintsonen (60 meter).  Dæven som folk har sikra seg. Her skulle ingen lide noen nød........ Eller? Håper at folk ikke hadde tenkt til å ha i seg alt i løpet av et døgn. 

Timene gikk å kroppen føltes fin.  Løp etter klokka.  Tidene på skjermen ved passering fikk jeg aldri med meg.  Så fikk nøye meg med sånn ca kontroll. Jeg kunne også nå begynne å se hvilke løpere som kom til å slite litt ekstra om kort tid.... En annen hobby jeg har når jeg løper slike intimløp. 

Trafikken begynte også å ta seg veldig opp hos de som hadde gratis massasje for løperne. Et veldig bra tiltak.  Men det virket som at enkelte løpere trodde de hadde booket seg inn på et spa-hotell.  De var jo konstant til behandling.  Jeg tenkte at det kanskje hadde vært greit å slippe til andre på massasjebenken også.  Men nei...her var det MEG som skulle behandles. Å selvfølgelig gikk det ikke lang tid før de pakket snippsekken å reiste hjem. 

Hans måtte dessverre gi seg ganske kort tid etter start. Han fikk en skade under årets Ringeriksmaraton.  Å den "blusset " opp igjen.  Så han ga seg mens leken var god. Det var bare Knut Eraker Hole og meg igjen på bordet.  Kunt og jeg var trolig de eneste som løp uten hjelp ifra andre. Alle jeg kunne registrere hadde suport. Mulig jeg tar feil.....Men det er en skikkelig ulempen å måtte stoppe opp ofte for å få inn næring.  Det blir vondere og tyngre å starte opp igjen kroppen for hver time som går.

Etter 12 timer,  rett etter andre vending hendte det noe som gjorde meg veldig usikker.  Jeg ble skikkelig spysjuk.  Alt å litt til kom opp igjen... Pøkk!  Sjuk?  Ikke nå!  Det går ikke.  Så uflaks kan jeg da ikke ha. Rett etter turen på dass Gill turen til matbordet.  Her skulle det spises.....Fikk presset ned en klink (2 brødskiver oppe på hverandre) med peanøtt-smør (grov type)  + rikelig med vann.  Så var det bare å løpe.  Løpe å vente på svaret.  Svaret om det satt eller glapp. Gledelig nyhet.  Det gikk bra.  Takk!

Jeg kunne igjen puste lettet ut å bare kose meg.  For kos var det. Hadde ingen problemer med verken sko eller kropp. Sokken som kranglet rett etter start var disket for flere timer siden. Så den kunne ikke bølle mer. Erstatteren gjorde en god jobb.

Antonio Tallarita ifra Italia har blitt en god venn på Bislett....Glad det ikke var alvorlig da han falt om...(bildet tatt ved premieutdelingen ).

Tredje vending, 18 timer hadde nå gått. Merket at jeg var "aleine ".  Det ble tøft... Begynte å surre med runder, mat, drikke,  do-besøke +++ Jeg skal love deg at matematikk ikke er din sterkeste side etter 18 timer i kjelleren.  Alt gikk bare i ståk... Nå skulle jeg virkelig ønske at jeg hadde folk rund meg. Folk som ikke var som meg selv. Folk som var litt klare i toppen.

Da jeg passerte medaljekravet på 150 km unnet jeg meg selv en skikkelig pause.  PAUSE!!!  Hørt noe så dumt. Pause...

Etter en god stund sittende på ræva tikket det inn en melding på mobilen.  Den var ifra Hans Edgard.  Han hadde selvsagt sett på liveopdateringen at det ikke "tikket " inn noen meter på meg. (ifra 150km regnet jeg alt i meter).  Se til hel..ete å løp. Kan ikke stoppe nå. Den svenske naboen syntes også nå at jeg hadde sittet lenge. Eller kanskje han syntes jeg luktet vondt å bare ville bli kvitt meg. "forsøk nu bara å bevega deg lite. Gå i det minste " lød ordene. Bjørn Tore bare tittet på meg å ristet på hode ved passering, han pleier det.  Se på pingla tenke han nok. Han tok selvsagt seieren og ny norskrekord på 24 timer. 257,6 km...Hva gir du meg ? Helt RÅTT ! 

Alle disse faktorene + at jeg hadde en kropp som funket greit etter omstendighetene gjorde at jeg kom igang igjen. Teamet til Bjørn Tore ble nå min redning.  De heiet meg frem runde etter runde... Blir meter av slikt. Nok meter blir fort kilometer.  Tusen takk gutta!

Jeg løp som en gal de siste minuttene.  Kan tenke meg jeg var oppe i 6 kilometer i timen... Om ikke sju.  Gøy var det.  Da fløyta gikk etter 24 timer satt jeg meg rett ned å la ryggen godt inntil veggen.  Det føltes godt. Enda jeg viste at "grisene" hadde snørret og spyttet på den hele natta. Skal rett i dusjen allikevel ...

Hadde skikkelig flaks at jeg stoppet rett ved bordet til to hyggelige damer. De tilbød meg både melk og brød (mat og drikke).  Jeg satt ved veggen å slurpet i meg noe væske som var på en flaske jeg fikk levert av de snille damene imens jeg ventet på at "måler-patruljen" skulle komme frem til meg. Det tok ikke mange minutter før Olav og Reima dukket opp med sykkelhjulet. De kunne fastslå at jeg hadde løpt 162,535 km. Dette er over 2 mil bak pers. Men hadde ingen planer om å slå den nå. Den skal tas i april 2016 ;-) Litt lenger nede i tunnelen fant jeg Knut. Han lå rett ut....fornøyd. 

Å det hadde han god grunn til. NM medalje og 206 km er noe å skryte av. Årets lengste julebord var nå over. Jeg gleder meg allerede til neste år. Da stiller jeg enda litt klokere, sprekere og forhåpentligvis har vi med oss en "hjelpegutt" på andre siden av bordet. Tusen takk for i år alle sammen. Ingen nevnt ingen glemt !

Mc Donalds here we come...

-Løpe langt med et smil om munnen-