Oslomaraton 2017 — Spontan start!

Oslomaraton var i flere år en tradisjon. Men det ble en "glipp". Eneste grunnen jeg kommer på er at jeg mistet litt lysten. Særlig når løypa stadig ble forandret.
Men det er vel egentlig bare tull....

Over til saken! 2017 skulle det bli et ørlite comeback. Veldig uforberedt. Mandag kveld fikk jeg ett utbrudd av gikt i venstre ankel (øverste del i mot rista). Om ikke det var nok så jobbet jeg nattevakt på jobben søndag til torsdag. Noe jeg vanligvis ikke gjør. Så var i utgangspunktet ganske mongo i hue. At nettene i tillegg ble utført på krykker gjorde ikke saken noe bedre. Men det gikk...

Onsdag oppdaget jeg at @idrettsgleden hadde en konkurranse på Instagram. Og jeg klarte ikke å dy meg. Men hadde vel ikke helt regnet med å vinne startpass til oslomaraton 2017. Nå var det bare en ting som måtte fikses... Venstre ankel. Den var stor som en loff og var ikke til å trå på. Hvordan skulle dette gå?

Det er jo ikke akkurat første gang jeg har fått urinsyregikt angrep. Så normalt skulle dette gå bra. Eneste er at jeg blir veldig slapp og fort sliten etter flere dager med betennelse i kroppen. Maraton er jo litt langt. Men ikke veldig.

Fredagskveld følte jeg at beinet var normalt igjen. Takk for det! Etter litt lite søvn pga jobbingen denne uken planla jeg å sovne tidlig fredag. Men det kunne jeg glemme. Rett etter at jeg hadde falt i søvn våknet veslejenta. Feber og hoste. Det var den natta. Klarte vel å klore til meg 3-4 timer. Er jo ikke dårlig det. 3-4 timer er vel sånn ca tiden jeg løper maraton på også.

Avtale med Stig Andy og Hilde at jeg skulle møte de på parkeringsplassen ved Botilrud, ved eplehagen på Ringerike.

Ensom sekk på Botilrud......

Påvei innover ble det mye løpeprat. Akkurat sånn det skal være.

Nå gikk alt slag i slag til start. Starten kom utrolig brått på. Følte neste at jeg hadde sovet litt i timen. Ble liksom plutselig bare kastet ut i det.

Jeg var litt usikker på hvor jeg skulle stille meg opp. Hodet sa at en sluttid på 3:15 var mulig. Kroppen var mer på 3:30. Jeg fulgte hodet......

Startskuddet gikk å vi dundret i vei. Tempo var høyt. Men jeg følte at det gikk fint. Ved passering 13 km lå fartsholder med unga på slep ann til en sluttid på 3:08. Går ikke dette litt fort......

Ved passeringen halvveis var tiden 1:36, litt raskere enn det som egentlig var min plan. Og nå begynte det å skje ting. Kroppen føltes tom. Det var ingen sprut, styrke eller tempo å hente. Og dette var det jeg fryktet....

Men det var ikke annet å gjøre enn å roe ned tempo. Bakken på flere kilometer opp til St. Haugen ble et blodslit. Trodde aldri jeg skulle ha kommet opp. Følelsen var da ekstra stor når jeg bikket toppen. Har sto det forøvrig en kul dj. Kan da nevne at årets oslomaraton var spekket med musikk, mat og drikke langs hele runden på 21 km. Helt supert!

Da jeg passerte målstreken viste klokken 3 timer og 38 minutter. En tid jeg ikke var helt fornøyd med. Men jeg gjorde en innsats som jeg var fornøyd med. Kroppen orket dessverre ikke mer denne gangen.

Det å igjen være en del av oslomaraton føltes veldig bra. Opplegget var veldig bra. Dette var 8.gang jeg startet i Oslo. Og arrangement har bare blitt bedre og bedre. At jeg i tillegg fikk gleden av å ha plass i ambassadørteltet med Stig Andy toppet opplevelsen. Kunne ikke hatt det bedre. Mat, drikke, bagasjeoppbevaring og sitteplasser. For å nevne noe.

Tusen takk alle sammen som gjør slike opplevelser mulig. Jeg kommer gjerne tilbake neste år.

-Løpe langt med et smil om munnen-