Nordmarka Ultra Challenge 100k - Tøft!

Så fikk jeg endelig mulighet til å starte på dette løpet. Et løp som bokstavelig talt starter i min egen bakgård. Slynger seg nedover i Nordmarka helt til Skarleier, innerst i Maridalen. Det at løpet slynger seg slik nedover gjør ikke det psykiske noen enklere. Her kan mann lett bryte løpet. Og ta korteste vei til sivilisasjonen. Men det var aldri noen løsning. Her skulle det fullføres. Siden dette var første gang jeg startet på denne kraftprøven var målet å fullføre. Og det med stil.

Arkivfoto: Mylladam

Siden løpet starter fredagskvelden kl 20:00 blir det noen ekstra utfordringer før start. Jeg måtte jo opp av senga kl 0515 fredag morgen for å jobbe, skulle da jobbe frem til klokka 15:00 . Om jeg ikke hadde fått gått hjem litt tidligere så hadde det nok blitt enda tøffere. Men en snill kollega hjalp meg. Tusen takk Arne.

Arkivfoto: Start Mylla utfartsparkering

Siden også deltagere forståelig nok har kjøreforbud etter målgang blir det der også noen utfordring. Men det ordnet seg med en super snill svoger som stilte opp for meg. Både fraktet med til start på Mylladam utfartsparkering og hentet meg på parkeringsplassen ved Skarleir. Fantastisk! Tusen takk Ronny.

Arkivfoto: Bislingseter

Nå over til selve løpet. Presis klokken åtte gikk starten. Og starten her var som alle andre starter. Folk beinfløy avsted. Starten her er ikke direkte flat. Det går rett oppover i steinura . Pulsen til de aller fleste var nok altfor høy. Men det roet seg fort ned. Gikk veldig omtrent opp til første sjekkpunkt som er Bislingseter. Her er det en fantastisk utsikt. Noe vi selvfølgelig ikke fikk gleden av å nyte. Siden det var mørkt.

Jeg løp nå i midten av en rekke på 3 løpere. Dama som løp foran meg fortalte at jeg bare måtte si ifra om jeg ønsket å komme forbi. Men jeg svarte som sant var at jeg ikke hadde det så travelt. Det er langt igjen. Da utbrøt damen "er det deg ultratrening?". Noe jeg kunne bekrefte. Jeg tok deg på stemmen. Måtte le litt. Artig.

 

Arkivfoto: Sylhjulseter

Nå gikk det raskt nedover mot Sylhjulsseter. En utenlandsk løper hadde nå hengt seg på meg, tror han het Bernhard Kirchner. Så vi ble raskt et team. Noe han satte stor pris på. Jeg er jo ganske godt kjent her oppe i nord. Han var veldig opptatt av hvor vi befant oss på kartet. Og det er jo ikke så dumt. Løypa går jo rundt om kring. Fort gjort å surre seg bort eller i verste fall gå glipp av et sjekkpoint. Da blir du faktisk diskvalifisert.

Etter at Bislingflaka var historie stuper løypa ned mot Åssjøen. Her er sjekkpoint oppe ved den store granbuska, ved setra oppe på vollen. Her løper nok mange litt feil uten om å bli disket. Tror mange følger stien som går i ytterkant. Distansen blir ikke kortere. Men du slipper noen høydemeter. Jeg tok ikke sjansen.

Arkivfoto: Åssjøen

Arkivfoto: Bislingflaka

Åssjøen er en fantastisk flott plass, særlig på dagtid.

Nå gikk turen videre på fine stier mot Tantjenn gård. Langs stien her har du også flott utsikt utover imot Mylla Panorama. Et flott hyttefelt.

Arkivfoto: Trantjenn Gård

Ved stikrysset viser skilter deg veien videre til Kollern. Kollern har kanskje en av de flotteste utsiktene i marka. Særlig med tanke på tilgjengelighet. Men veien opp fra Tantjenn er seig. Det går jamt i mot lenge. Utlendingen og jeg holdt fortsatt i sammen. Veldig hyggelig.

Stien ned fra Kollern er litt kronglete, særlig i starten. Her bør du vite hvilken retning du skal. Jeg har tidligere sett på livetrackeren at folk færer ut i fra alle retninger her. Moro å se på. Men kjedelig å bli disket.

Arkivfoto: Kollern

Arkivfoto: Varden på Kollern

Nå gikk turen videre til Tverrsjøstallen. Tverrsjøenstallen er for mange ensbetydende med vafler og kakao. Løper jeg til høyre i krysset bruker jeg ca 25 minutter hjem. Hjem til sofaen 

Men ikke denne gangen. Nå var det bare å psyke seg opp til Pershusfjellet. Det vet jeg blir en tøff etappe. Kronglete sti, bløtt, gjørme, mørkt, up and down... Følelsen av å aldri komme frem. Dette blir moro. Pershusfjellet kan gi fantastisk utsikt på en klarværsdag. Anbefaler alle å rusle over her en gang med godt tid, niste og fint vær. Jeg hadde nå kommet godt inn i løpet. Dette skulle gå fint....

Da jeg kom til Ugleseter skjønte jeg at jeg hadde løpt litt langt. En liten omvei. Skulle ha holdt stien ned til venstre. Men dette ble ikke store forskjellen. Så ingen skandale. Nå var det uansett litt grusvei. Men ikke lenge. Spålsberget sto for tur. Stien over Spålsberget til Spålsseter er etter hva jeg husker mye stein og trefall. Men det virket ikke så ille nå. Hjelper nok at det er mørkt.

Jeg merket nå at mine korte sokker hadde blitt enda kortere pga at de var blitt våte . Og det er det egentlig ikke rom for. Kjente nå hælkappene gnage på huden ved akilles (se bilde på slutten av innlegget). Siden dette var planlagt som en rolig tur uten mas og jag. Hadde jeg rikelig med utstyr i sekken. 2 par tørre sokker lå trygt og godt i en vanntett pose. Men stoppet jeg? Selvfølgelig gjorde jeg ikke det. Og det er nok en av mine store svakheter. Denne gangen hadde jeg pakket med en haug med utstyr. Men åpnet ikke sekken en gang. Levde på de tingene jeg hadde i alle små lommer på yttersiden.

Nå kom løpets store overraskelse. Jeg sto på hodet ned i en bekk for å fylle litt vann på flaska. Jeg og utlendingen. Så kom det nok en løper. Han var helt tydelig på at han ønsket selskap. Siden jeg var på utkikk etter en "slektning" var jeg ikke sein om å spørre hva han het. Gleden ble stor da det viste seg at det var Henrik, Henrik Heistad som hadde dukket opp midt inn i svarteste skauen.

Vi hadde begge hørt om hverandre gjennom felles bekjente. Henrik er nemlig tremenning til min kone. Etter dette møtet gikk tiden fort. Jeg glemte tid og noen ganger sted. Og glemme sted kan jo være litt skummelt. En "miss" her kan gi store utslag. Men følte meg såpass trygg på løypa at det skulle nok gå bra.

Henrik og jeg ble raskt et team. Jeg forsikret meg om at "Bernhard" også hadde det trygt. Han lå nå litt bak oss. Han var påvei til å bli hentet opp av en gruppe løpere. Han begynte å slite litt med tempo. Så det var nok det beste. Langt igjen.... Over 50 kilometer faktisk. Jeg mener å huske at på Katnoshøgda skulle vi passere halvveis.

Rett før Holoa hadde vi en liten "wow" opplevelse. Det var stille og rolig. Men plutselig kom det 2 polakker byksende ut av skogen i høyt tempo. Vi fikk gleden bare av å se de i sekunder før de ble borte i mørket. Babbling og lysene fra hodelykter forsvant ut i natten.... Det ble igjen ganske så stille.

Vi jobbet videre på løypa i jamn fin fart. Vi kom oss opp over til Roenseter. En nydelig liten voll med noen få hytter liggende spredt utover. Her er det flott i dagslys.

 Turen over til Elgstøa gikk problem fritt også. Lite tull er bra. Jeg hadde satt meg flere delmål. Nå nærmet vi oss ett av de største. Nemlig 50 km, halvveis. Oppe på Katnoshøgda ble 50 passert. Jeg hadde da fleipet litt med at jeg hadde gledet meg til å komme nettopp hit. Siden jeg hadde 2 liter med champagne i sekken som skulle sprettes her. Men Henrik lot seg ikke lure etter friste av den. Det føltes godt å plassere 50k uansett . Alt føltes uproblematisk. Bare å grønne på! Nede ved Katnosdammen var jeg fast bestemt på å løpe helt ut til sjekkpunkt. Tror også her at de fleste bare sneier forbi.

Nå var vi på vei til Kjerkeberget. Noe jeg hadde gledet meg til. Har nemlig ikke vært oppe der før. Henrik hadde gledet seg til soloppgang her. Men vi var litt tidlig ute til å få den store gleden. Litt lysning hadde det blitt. Hodelykt var fortsatt uunnværlig.

Dette er også en kort tur/retur etappe. Så her var det mulighet for å se om vi hadde andre løpere rett foran oss eller om noen kommer jagende bak. Vi mener å huske at vi bare møtte en mann. Mannen som ledet NUK 200, Bjørn Inge Hepsø. Han var også på vei til Skarleier. Men han hadde også startet der. Altså NUC 100 retur/tur om du vil. Det kommer jeg nok ikke til å bli med på noen gang. De startet nemlig på torsdag. Og da måtte jeg jo nok ha ordnet med noen feriedager 😊. Bjørn Inge vant forøvrig NUC 200 på tiden 45 timer og 29 minutter. 

Vi banket flathånda i verandaen på banntårnet. Før vi kastes oss rundt. Nå var det bare å rulle ned til Sandungen. Før turen opp til Porthøgda og Kikkuttoppen skulle beseires. Og det gikk jo bra. Stussa litt på stidelet oppe på Porthøgda. Stien som går ut til utsiktspunktet. Men vi løp ikke feil.

Oppe på Kikuttoppen ble vi enige om en litt lengre stopp. En stopp for å ta av oss hodelykter. Det var nå blitt ganske så lyst. Jeg begynte å bli ganske så lei av å spise power barer. Så jeg ble helt skrekkslagen da jeg plutselig fikk øye på to brødskiver som for ut i lufta. Henrik! Vi kaster ikke mat. Det er en regel jeg har på tur. Mann vet aldri hva som kan skje. De to skivene kunne ha reddet livet vårt i en krisesituasjon. Du kunne i det minste ha spurt meg. De hadde jeg lett glefset ned som en sulten ulv.

Apelsinhaugen og Kobberhaugen var de neste på lista. Her var det bare å jobbe på. Stopper du står du stille. Den teorien er enkel. All bevegelse i riktig retning er bedre enn ingen bevegelse. Som alt annet gikk dette også uproblematisk. Vi kunne bare slippe oss nedover imot Bjørnholt og Helvete. Helvete hadde vi snakket lite om. Vi holdt oss til de gode ord.

Ved Bjørnholt sluttet jeg å tenke. Og det var godt. Nå følte jeg meg trygg på at Henrik kunne ruta. Og det kunne han. Opp ved Kampen fikk vi en liten overraskelse. Det kom en løper i mot. En som allerede hadde vært ute ved stikrysset. Han fikk helt tydelig større fart da han oppdaget oss. Han kjempet nå en tøff kamp om å beholde tredje plassen. Henrik og jeg lå nå på en delt fjerde plass. Og vi ble enige om at det skulle bli sånn. Siden jeg kjenner hans slekt var jeg aldri i tvil på at Henrik er en kar jeg kan stole på.

Teamwork er teamwork.

Vi nærmet oss nå kanskje det punktet i løypa hvor det psykiske skulle få seg en skikkelig test. For da vi kom bort til Gåslungen å skulle begi oss ut på veien oppover Kvehøggda er det bare 400 meter på fin flat vei bort til Liggeren (se bildet over). Men før vi skulle komme til Liggeren er det en liten sløyfe på 15 km rundt Helgeren. Ikke direkte lett løpt og flatt er de 15 heller. Men for oss var det aldri noe alternativ å droppe ut nå. Tror vi kosa oss. Også hadde jeg da gått glipp av Fortjennsbråtan. En helt fantastisk plass jeg bare har hatt gleden av å løpe innom en gang tidligere. Under Marka24. Marka24 er forøvrig noe alle burde bli med på. Den beste opplevelsene i Nordmarka. Garantert! Sjekk ut www.marka24.no og søk det opp på facebook.. Les gjerne om mine opplevelser derfra på denne bloggen. Klikk da bare på fanen marka24. 👍

Etter å ha klora oss over Kvehøggda kom vi endelig dit. Jeg måtte ta 10 sekunder pause for bare å nyte plassen og utsikten over Fortjent. Helt fantastisk. Tror faktisk at løpeturen helt hit var verdt det. Den følelsen! Greit å puste litt før bakken bak hovedhuset, 40 meter stigning på 140 meter. Turen videre gikk bra.... Men så skjedde det fatale fallet. Helt Nord i Helgeren, rett før Sølvvikhytta. Der sparket jeg i en stein som resulterte i at jeg ble kastet fremover av tyngdekraften. Jeg klarte ikke gjør noen verdens ting med utfallet. Var jo ikke akkuat verdens raskeste i reaksjonen eller kvikkest i toppen nå. Dette måtte gå galt. Sekunder seinere smeller mitt venstre kne inn i en stor flat stein. At den var flat reddet meg nok i å ikke begynne å blø. Men det var vondt. Jeg kom meg raskt opp på beina. Det kunne ikke slutte sånn... Det var ikke planen. Jeg haltet meg i gang. Få meter eller minutter seinere var jeg igjen i godt driv. Driv mot målet... Om jeg ikke hadde klart å komme igang igjen hadde jeg nok presset meg en tur ned til steinhytta i Stuttandersdalen. Kunne ha tenkt meg å vært der en tur 'å.

Ved passering Liggeren på vei mot Øyungsdammen begynte vi å møte folk. Folk som var ute for å nyte alt hva Nordmarka kan by på. Og nå var det fint. Strålende vær. Vi smile, hilste og lo. Dette var moro. Henrik hadde også kviknet til etter en skikkelig down perioden rundt 88 km. Rett før dammen dukket det plutselig opp en fotograf fra kondis.no også gitt. Blir mann ikke i godt humør av dette så veit ikke jeg.

Foto : Heming Leira (kondis.no)

 Jeg kunne nå kjenne hvordan følelsen av å passere målstreken bygge seg opp inne i kroppen. En følelse som bare er helt ubeskrivelig. De som syntes følelsen av å passer målstreken på en maraton er god. Kan bare gange den med 2, minst!

Da det var ca 1500 meter igjen til mål. Dukket det plutselig opp noen helt ville karer. Dette var folk som helt tydelig var gode venner av Henrik. Fint med slike venner. De fikk oss i alle fall til å hente frem litt mer fart. Vi løp nedover den siste bakken som en haug med våryre kuer. Vi passerte Bombakken og Steinbråten i en fei. Før vi stupte over målstreken på øvre parkeringsplass på Skarleier. Der sto den en veldig hyggelig velkomstkomite . Pappaen til Henrik viste akkurat hva vi trengte nå, gode ord, foto og våtservietter. Tusen takk 

Følelsen kom.... Deilig! Ubeskrivelig! Vakkert! Jeg klarte det! Vi klarte det! Yes!! Nok en gang vil jeg takke deg Henrik for en flott tur og et meget hyggelig møte. Du var akkurat slik fyr jeg hadde forestilt meg. Supert ! Hils Pappa (Fank) 👍 PS ! Nå kjenner du meg bedre en flere andre i slekta 😜

Den jeveste beltespenna jeg har: 100 km (hovedsakelig på blåsti)

Nesten 5000 høydemeter

Plassering: Delt fjerdeplass med Henrik Heistad 

Tid: 18 timer og 16 minutter (makstid 24 timer)

Til ettertanke :

Jeg sier det igjen: Nordmarka er IKKE flat :-)

Medaljensbakside : 

Lave sokker og steindunking med knea er ikke smart. Men om du skulle være uheldig.
Ikke la de små ting stoppe deg :-)

-Løpe langt med et smil om munnen-