Hytteplanmila 2017 - Kan det bli bedre?

Selvfølgelig kan det bli bedre. Ingenting er perfekt. Det perfekte er umulig. Særlig for oss mennesker. Vi er født med trangen etter stadig å forbedre oss. Og det er bra. Da går verden forhåpentligvis fremover.

Årets utgave av Hytteplanmila var etter min mening veldig nære beskrivelsen perfekt .

Jeg gledet meg som vanlig veldig til dette arrangementet. Et arrangement jeg også er delaktig i. Nummer utdeling og fartsholder har de siste årene vært mine oppgaver. Oppgaver som jeg setter stor pris på . Det er jo så moro.

Bare måtte....siden jeg sto der allikevel 😊

Nummer utdeling kan være litt stressende til tider. Men gir deg veldig mye i form av at du treffer utrolig mange nye og kjente fjes. Blide og hyggelige løpefolk. Alle kommet for samme erend.

Oppgaver som fartsholder er selvfølgelig høydepunktet. Jeg har fått tildelt 47:30 fanen. En fart som tilsvarer 4 minutter og 45 sekunder pr. kilometer. Et tempo jeg er rimelig komfortabel med. Og det er viktig.

Har hørt om folk som er fartsholder på tider de selv aldri har klart. Og det er litt i overkant.

Før start var jeg så heldig å få hilse på Karoline Bjerkeli Grøvdal og Marthe Katrine Myhre. To gode løpere jeg setter høyt på lista over løpere.

Klokken 13:30 skulle starten ha gått. Men siden det hadde vært en trafikkulykke på Sollihøgda. Og mange løpere satt i kø. Ble starten utsatt en halvtime. Noe folk satt veldig pris på. Der i blant kondis.no president Tim Bennett.

Men klokka to var det ingen vei tilbake. 2316 løpere dundret oppover veien i veldig forskjellig tempo. Slagordet "Alle skal med" i rett betydning. Alle med sine mål for øyet.

Erfaringsmessig går tempoet litt høyt i starten. Det er også litt rykk og napp. Tiden fra startskuddet går til du faktisk starter føles som en evighet. Enda godt at tiden ikke starter før mann har passert matta under startseilet. Vi fartsholdere prøvde å lage litt naturlige "luker" i mellom de forskjellige sluttidene. Men det skulle vise seg å ikke være så enkelt. Mye adrenalin og ivrige bein som ville ut på tur. Starten for min del gikk uproblematisk. Og kom raskt inn i løpet.

Jeg startet tidlig med å informere litt om tempo, avstand og traséen fremover. Snakket og skreik litt. Håper jeg ikke ble for ivrig.

Da vi passerte drikkestasjon halvveis, etter fem kilometer ute på Steinssletta hadde vi 15-20 sekunder i banken. Men siste halvdel er ikke til å spøke med. Så de sekundene skulle komme godt med.

Alle i gruppa var ved godt mot. Men noen var tydelig mer slitene enn andre. Naturlig nok. Humøret var på plass. Og det er viktig.

2 sprekinger som kom i mål lenge før meg 😏

Etter passering ca 8 kilometer sprakk gruppa litt opp. Jeg prøvde å holde tempoet på et minimum av hva vi kunne tåle i forhold til å klare en sluttid på 47:30. Noen få i gruppa hadde nå økt litt i fart eller ikke senket tempo. Så de var trygge.

Og siden vi var to fartsholder tok jeg meg den frihet å hjelpe de som ikke hang helt med på de siste 700 meterne. Jeg slapp meg litt ned slik at de igjen fikk kontakt. For så å dra de fremover. Jeg fleipet litt med at om det hadde vært lov skulle jeg ha tatt en i hver hånd. Og dratt de med meg bort til pulsbakken.

Da pulsbakken kom var det bare å hente ut de som kreftene for løperne. Og det klarte de med glans. Helt rått levert!

Etter målpassering kom gleden til folket. En av de gav meg en skikkelig våt klem. Tusen takk..... Det var hyggelig. Jeg er ikke så fin på det. Så det var null stress. Svette er ikke farlig. Og se slik glede er en av de store gledene ved det å være fartsholder. Jeg gleder meg allerede til neste mulighet for en slik oppgave...

Nå var det bare å hive innpå drikke, banan og Narum boller (med eller uten rosiner). Og det med en stor fin medalje rundt halsen. Digg !

Tusen takk Hytteplanmila for at du kan gi slik løpeglede. 

-Løpe langt med et smil om munnen-