Vintertur med joggesko som kan anbefales!

Denne vinteren har jeg prøvd å fokusere på å løpe ute. Jeg har noen tidligere år holdt meg mye inne på tredemølle. Men trives best ute i frisk luft. Så denne vinteren skulle all kondisjonstrening foregår utendørs. Om det har "virket" vet jeg ikke. Men har i vinter fått mange fantastiske turer ute i skogen. Trives ikke så godt langs trafikkerte bilveier. Så da ofrer jeg tempo i mot opplevelse og sikkerhet.

Det går ikke veldig fort når mann traver rundt i snøfonna. Men gøy er det. Jeg hadde en periode i februar /mars hvor jeg fikk en kraftig influensa og omgangssyke. Noe som tydelig satte formen tilbake. Men det er slik mann må regne med.

En av de fineste løpeturen i vinter var turen fra Sundvollen til Lommedalen (en herlig runde på 34km). Liker best runder. Ikke veldig fan av tur retur turer. Men noen unntak blir det selvfølgelig. Er jo flere meter med snø ❄

Kompis guider meg opp til Retthella :-)

Her kommer en liten beskrivelse av turen:

Jeg parkerte rett oven for bommen på vei opp til Kleivstua. Der fra gikk det i løssnø oppover til Retthella. Plassen som kanskje er best kjent for St. Olavs kilden. Noe du bør ta en titt på i sommer halvåret. På vei opp dit hadde jeg følge av en kompis. Han har gått opp dit gjennom store deler av vinteren. Imponerende. Åsså så fin trening.

Retthella St.Olavs kilden nedover til høyre i bildet.

AT-Veien

Retthellaveien

Etter passering av Retthella kom vi ut på brøyta vei. Der tok vi hver vår retning. Han  tilbake mot parkering. Jeg til venstre inn over i Nordmarka. Fulgte ny brøyta Retthella vei helt ned til Bjørkevad. Her deler veien seg. Tar du til venstre her kan du fint følge Fjellseterveien helt frem til Damtjen. Jeg tok AT-veien nedover til høyre.

Her er det utrolig lettløpt å fint nedover til Mattisplassen. Mattisplassdammen ligger fint til på venstre side av veien. Utrolig flott sommer og vinter. Fulgte At-veien helt frem til Guribysaga. Hvor veien skifter navn til Guribysagveien. Guribysaga husker jeg godt. Den reddet oss under marka 24 for flere år siden. Hadde det ikke vært for den hadde Hans Edgard og jeg trolig ikke kommet oss over Lomma. En flott elv som kommer inn i Lommedalen. Jeg fulgte denne veien til jeg tok av inn gamleveien. Løp den over til Øvre Johnsrud gård . En flott herskapelig gård plassert ved Lommedalen golfklubb.

Men nå var jeg litt usikker på hvor turen skulle gå videre. Hadde bare kosta på nedover. Ingen planer om hvor jeg skulle når jeg ankom Lommedalen.

Valget falt på Gamleveien inn over mot Langebru Elgseter. Langebru Elgseter er også en perle gjemt inne i Nordmarka. En veldig flott plass. Det er trolig også mulig å få servering her. Men det hadde ikke jeg tid til...... Kampen mot klokka hang over meg.

Langebru Elgseter

Nå kom jeg til tungt terreng med mye bratte motbakker. Jobba på nü!

Da jeg endelig kom frem til Benteplassen ble jeg glad. Ny brøyta vei!! Benteplassen er fin der den ligger helt i enden av veien som kommer fra Kleivstua. Du trenger nok bom nøkkel for å komme frem med bil. Men det ønsker vi ikke. Gjør vi vel?

Fra Benteplassen var det bare å kjøre på. Det var helt nydelig å komme på slikt lettløpt terreng nå. Det koka i kroppen. Sola ga meg fortsatt litt lys. Så nå var det ingen fare. Turen ned til bilen som sto parkert i første svingen etter bommen var bare en lek. Synet ut over Buskerud fra Kleivstua svikter aldri.

Utsikt over Tyrifjorden,

Da jeg ankom bilen fikk jeg litt sjokk!! Lysene sto på. Oi! Oi! Tenk om den ikke starter..... Da kan det fort bli litt lengre tur en planlagt. Men UP'en fyra veit du 😉

Håper dette frister deg til å ta en tur. Start gjerne oppe på Kleivstua. Så slipper du unna litt motbakker.

Hytteplanmila 2017 - Kan det bli bedre?

Selvfølgelig kan det bli bedre. Ingenting er perfekt. Det perfekte er umulig. Særlig for oss mennesker. Vi er født med trangen etter stadig å forbedre oss. Og det er bra. Da går verden forhåpentligvis fremover.

Årets utgave av Hytteplanmila var etter min mening veldig nære beskrivelsen perfekt .

Jeg gledet meg som vanlig veldig til dette arrangementet. Et arrangement jeg også er delaktig i. Nummer utdeling og fartsholder har de siste årene vært mine oppgaver. Oppgaver som jeg setter stor pris på . Det er jo så moro.

Bare måtte....siden jeg sto der allikevel 😊

Nummer utdeling kan være litt stressende til tider. Men gir deg veldig mye i form av at du treffer utrolig mange nye og kjente fjes. Blide og hyggelige løpefolk. Alle kommet for samme erend.

Oppgaver som fartsholder er selvfølgelig høydepunktet. Jeg har fått tildelt 47:30 fanen. En fart som tilsvarer 4 minutter og 45 sekunder pr. kilometer. Et tempo jeg er rimelig komfortabel med. Og det er viktig.

Har hørt om folk som er fartsholder på tider de selv aldri har klart. Og det er litt i overkant.

Før start var jeg så heldig å få hilse på Karoline Bjerkeli Grøvdal og Marthe Katrine Myhre. To gode løpere jeg setter høyt på lista over løpere.

Klokken 13:30 skulle starten ha gått. Men siden det hadde vært en trafikkulykke på Sollihøgda. Og mange løpere satt i kø. Ble starten utsatt en halvtime. Noe folk satt veldig pris på. Der i blant kondis.no president Tim Bennett.

Men klokka to var det ingen vei tilbake. 2316 løpere dundret oppover veien i veldig forskjellig tempo. Slagordet "Alle skal med" i rett betydning. Alle med sine mål for øyet.

Erfaringsmessig går tempoet litt høyt i starten. Det er også litt rykk og napp. Tiden fra startskuddet går til du faktisk starter føles som en evighet. Enda godt at tiden ikke starter før mann har passert matta under startseilet. Vi fartsholdere prøvde å lage litt naturlige "luker" i mellom de forskjellige sluttidene. Men det skulle vise seg å ikke være så enkelt. Mye adrenalin og ivrige bein som ville ut på tur. Starten for min del gikk uproblematisk. Og kom raskt inn i løpet.

Jeg startet tidlig med å informere litt om tempo, avstand og traséen fremover. Snakket og skreik litt. Håper jeg ikke ble for ivrig.

Da vi passerte drikkestasjon halvveis, etter fem kilometer ute på Steinssletta hadde vi 15-20 sekunder i banken. Men siste halvdel er ikke til å spøke med. Så de sekundene skulle komme godt med.

Alle i gruppa var ved godt mot. Men noen var tydelig mer slitene enn andre. Naturlig nok. Humøret var på plass. Og det er viktig.

2 sprekinger som kom i mål lenge før meg 😏

Etter passering ca 8 kilometer sprakk gruppa litt opp. Jeg prøvde å holde tempoet på et minimum av hva vi kunne tåle i forhold til å klare en sluttid på 47:30. Noen få i gruppa hadde nå økt litt i fart eller ikke senket tempo. Så de var trygge.

Og siden vi var to fartsholder tok jeg meg den frihet å hjelpe de som ikke hang helt med på de siste 700 meterne. Jeg slapp meg litt ned slik at de igjen fikk kontakt. For så å dra de fremover. Jeg fleipet litt med at om det hadde vært lov skulle jeg ha tatt en i hver hånd. Og dratt de med meg bort til pulsbakken.

Da pulsbakken kom var det bare å hente ut de som kreftene for løperne. Og det klarte de med glans. Helt rått levert!

Etter målpassering kom gleden til folket. En av de gav meg en skikkelig våt klem. Tusen takk..... Det var hyggelig. Jeg er ikke så fin på det. Så det var null stress. Svette er ikke farlig. Og se slik glede er en av de store gledene ved det å være fartsholder. Jeg gleder meg allerede til neste mulighet for en slik oppgave...

Nå var det bare å hive innpå drikke, banan og Narum boller (med eller uten rosiner). Og det med en stor fin medalje rundt halsen. Digg !

Tusen takk Hytteplanmila for at du kan gi slik løpeglede. 

-Løpe langt med et smil om munnen-

Nordmarka Ultra Challenge 100k - Tøft!

Så fikk jeg endelig mulighet til å starte på dette løpet. Et løp som bokstavelig talt starter i min egen bakgård. Slynger seg nedover i Nordmarka helt til Skarleier, innerst i Maridalen. Det at løpet slynger seg slik nedover gjør ikke det psykiske noen enklere. Her kan mann lett bryte løpet. Og ta korteste vei til sivilisasjonen. Men det var aldri noen løsning. Her skulle det fullføres. Siden dette var første gang jeg startet på denne kraftprøven var målet å fullføre. Og det med stil.

Arkivfoto: Mylladam

Siden løpet starter fredagskvelden kl 20:00 blir det noen ekstra utfordringer før start. Jeg måtte jo opp av senga kl 0515 fredag morgen for å jobbe, skulle da jobbe frem til klokka 15:00 . Om jeg ikke hadde fått gått hjem litt tidligere så hadde det nok blitt enda tøffere. Men en snill kollega hjalp meg. Tusen takk Arne.

Arkivfoto: Start Mylla utfartsparkering

Siden også deltagere forståelig nok har kjøreforbud etter målgang blir det der også noen utfordring. Men det ordnet seg med en super snill svoger som stilte opp for meg. Både fraktet med til start på Mylladam utfartsparkering og hentet meg på parkeringsplassen ved Skarleir. Fantastisk! Tusen takk Ronny.

Arkivfoto: Bislingseter

Nå over til selve løpet. Presis klokken åtte gikk starten. Og starten her var som alle andre starter. Folk beinfløy avsted. Starten her er ikke direkte flat. Det går rett oppover i steinura . Pulsen til de aller fleste var nok altfor høy. Men det roet seg fort ned. Gikk veldig omtrent opp til første sjekkpunkt som er Bislingseter. Her er det en fantastisk utsikt. Noe vi selvfølgelig ikke fikk gleden av å nyte. Siden det var mørkt.

Jeg løp nå i midten av en rekke på 3 løpere. Dama som løp foran meg fortalte at jeg bare måtte si ifra om jeg ønsket å komme forbi. Men jeg svarte som sant var at jeg ikke hadde det så travelt. Det er langt igjen. Da utbrøt damen "er det deg ultratrening?". Noe jeg kunne bekrefte. Jeg tok deg på stemmen. Måtte le litt. Artig.

 

Arkivfoto: Sylhjulseter

Nå gikk det raskt nedover mot Sylhjulsseter. En utenlandsk løper hadde nå hengt seg på meg, tror han het Bernhard Kirchner. Så vi ble raskt et team. Noe han satte stor pris på. Jeg er jo ganske godt kjent her oppe i nord. Han var veldig opptatt av hvor vi befant oss på kartet. Og det er jo ikke så dumt. Løypa går jo rundt om kring. Fort gjort å surre seg bort eller i verste fall gå glipp av et sjekkpoint. Da blir du faktisk diskvalifisert.

Etter at Bislingflaka var historie stuper løypa ned mot Åssjøen. Her er sjekkpoint oppe ved den store granbuska, ved setra oppe på vollen. Her løper nok mange litt feil uten om å bli disket. Tror mange følger stien som går i ytterkant. Distansen blir ikke kortere. Men du slipper noen høydemeter. Jeg tok ikke sjansen.

Arkivfoto: Åssjøen

Arkivfoto: Bislingflaka

Åssjøen er en fantastisk flott plass, særlig på dagtid.

Nå gikk turen videre på fine stier mot Tantjenn gård. Langs stien her har du også flott utsikt utover imot Mylla Panorama. Et flott hyttefelt.

Arkivfoto: Trantjenn Gård

Ved stikrysset viser skilter deg veien videre til Kollern. Kollern har kanskje en av de flotteste utsiktene i marka. Særlig med tanke på tilgjengelighet. Men veien opp fra Tantjenn er seig. Det går jamt i mot lenge. Utlendingen og jeg holdt fortsatt i sammen. Veldig hyggelig.

Stien ned fra Kollern er litt kronglete, særlig i starten. Her bør du vite hvilken retning du skal. Jeg har tidligere sett på livetrackeren at folk færer ut i fra alle retninger her. Moro å se på. Men kjedelig å bli disket.

Arkivfoto: Kollern

Arkivfoto: Varden på Kollern

Nå gikk turen videre til Tverrsjøstallen. Tverrsjøenstallen er for mange ensbetydende med vafler og kakao. Løper jeg til høyre i krysset bruker jeg ca 25 minutter hjem. Hjem til sofaen 

Men ikke denne gangen. Nå var det bare å psyke seg opp til Pershusfjellet. Det vet jeg blir en tøff etappe. Kronglete sti, bløtt, gjørme, mørkt, up and down... Følelsen av å aldri komme frem. Dette blir moro. Pershusfjellet kan gi fantastisk utsikt på en klarværsdag. Anbefaler alle å rusle over her en gang med godt tid, niste og fint vær. Jeg hadde nå kommet godt inn i løpet. Dette skulle gå fint....

Da jeg kom til Ugleseter skjønte jeg at jeg hadde løpt litt langt. En liten omvei. Skulle ha holdt stien ned til venstre. Men dette ble ikke store forskjellen. Så ingen skandale. Nå var det uansett litt grusvei. Men ikke lenge. Spålsberget sto for tur. Stien over Spålsberget til Spålsseter er etter hva jeg husker mye stein og trefall. Men det virket ikke så ille nå. Hjelper nok at det er mørkt.

Jeg merket nå at mine korte sokker hadde blitt enda kortere pga at de var blitt våte . Og det er det egentlig ikke rom for. Kjente nå hælkappene gnage på huden ved akilles (se bilde på slutten av innlegget). Siden dette var planlagt som en rolig tur uten mas og jag. Hadde jeg rikelig med utstyr i sekken. 2 par tørre sokker lå trygt og godt i en vanntett pose. Men stoppet jeg? Selvfølgelig gjorde jeg ikke det. Og det er nok en av mine store svakheter. Denne gangen hadde jeg pakket med en haug med utstyr. Men åpnet ikke sekken en gang. Levde på de tingene jeg hadde i alle små lommer på yttersiden.

Nå kom løpets store overraskelse. Jeg sto på hodet ned i en bekk for å fylle litt vann på flaska. Jeg og utlendingen. Så kom det nok en løper. Han var helt tydelig på at han ønsket selskap. Siden jeg var på utkikk etter en "slektning" var jeg ikke sein om å spørre hva han het. Gleden ble stor da det viste seg at det var Henrik, Henrik Heistad som hadde dukket opp midt inn i svarteste skauen.

Vi hadde begge hørt om hverandre gjennom felles bekjente. Henrik er nemlig tremenning til min kone. Etter dette møtet gikk tiden fort. Jeg glemte tid og noen ganger sted. Og glemme sted kan jo være litt skummelt. En "miss" her kan gi store utslag. Men følte meg såpass trygg på løypa at det skulle nok gå bra.

Henrik og jeg ble raskt et team. Jeg forsikret meg om at "Bernhard" også hadde det trygt. Han lå nå litt bak oss. Han var påvei til å bli hentet opp av en gruppe løpere. Han begynte å slite litt med tempo. Så det var nok det beste. Langt igjen.... Over 50 kilometer faktisk. Jeg mener å huske at på Katnoshøgda skulle vi passere halvveis.

Rett før Holoa hadde vi en liten "wow" opplevelse. Det var stille og rolig. Men plutselig kom det 2 polakker byksende ut av skogen i høyt tempo. Vi fikk gleden bare av å se de i sekunder før de ble borte i mørket. Babbling og lysene fra hodelykter forsvant ut i natten.... Det ble igjen ganske så stille.

Vi jobbet videre på løypa i jamn fin fart. Vi kom oss opp over til Roenseter. En nydelig liten voll med noen få hytter liggende spredt utover. Her er det flott i dagslys.

 Turen over til Elgstøa gikk problem fritt også. Lite tull er bra. Jeg hadde satt meg flere delmål. Nå nærmet vi oss ett av de største. Nemlig 50 km, halvveis. Oppe på Katnoshøgda ble 50 passert. Jeg hadde da fleipet litt med at jeg hadde gledet meg til å komme nettopp hit. Siden jeg hadde 2 liter med champagne i sekken som skulle sprettes her. Men Henrik lot seg ikke lure etter friste av den. Det føltes godt å plassere 50k uansett . Alt føltes uproblematisk. Bare å grønne på! Nede ved Katnosdammen var jeg fast bestemt på å løpe helt ut til sjekkpunkt. Tror også her at de fleste bare sneier forbi.

Nå var vi på vei til Kjerkeberget. Noe jeg hadde gledet meg til. Har nemlig ikke vært oppe der før. Henrik hadde gledet seg til soloppgang her. Men vi var litt tidlig ute til å få den store gleden. Litt lysning hadde det blitt. Hodelykt var fortsatt uunnværlig.

Dette er også en kort tur/retur etappe. Så her var det mulighet for å se om vi hadde andre løpere rett foran oss eller om noen kommer jagende bak. Vi mener å huske at vi bare møtte en mann. Mannen som ledet NUK 200, Bjørn Inge Hepsø. Han var også på vei til Skarleier. Men han hadde også startet der. Altså NUC 100 retur/tur om du vil. Det kommer jeg nok ikke til å bli med på noen gang. De startet nemlig på torsdag. Og da måtte jeg jo nok ha ordnet med noen feriedager 😊. Bjørn Inge vant forøvrig NUC 200 på tiden 45 timer og 29 minutter. 

Vi banket flathånda i verandaen på banntårnet. Før vi kastes oss rundt. Nå var det bare å rulle ned til Sandungen. Før turen opp til Porthøgda og Kikkuttoppen skulle beseires. Og det gikk jo bra. Stussa litt på stidelet oppe på Porthøgda. Stien som går ut til utsiktspunktet. Men vi løp ikke feil.

Oppe på Kikuttoppen ble vi enige om en litt lengre stopp. En stopp for å ta av oss hodelykter. Det var nå blitt ganske så lyst. Jeg begynte å bli ganske så lei av å spise power barer. Så jeg ble helt skrekkslagen da jeg plutselig fikk øye på to brødskiver som for ut i lufta. Henrik! Vi kaster ikke mat. Det er en regel jeg har på tur. Mann vet aldri hva som kan skje. De to skivene kunne ha reddet livet vårt i en krisesituasjon. Du kunne i det minste ha spurt meg. De hadde jeg lett glefset ned som en sulten ulv.

Apelsinhaugen og Kobberhaugen var de neste på lista. Her var det bare å jobbe på. Stopper du står du stille. Den teorien er enkel. All bevegelse i riktig retning er bedre enn ingen bevegelse. Som alt annet gikk dette også uproblematisk. Vi kunne bare slippe oss nedover imot Bjørnholt og Helvete. Helvete hadde vi snakket lite om. Vi holdt oss til de gode ord.

Ved Bjørnholt sluttet jeg å tenke. Og det var godt. Nå følte jeg meg trygg på at Henrik kunne ruta. Og det kunne han. Opp ved Kampen fikk vi en liten overraskelse. Det kom en løper i mot. En som allerede hadde vært ute ved stikrysset. Han fikk helt tydelig større fart da han oppdaget oss. Han kjempet nå en tøff kamp om å beholde tredje plassen. Henrik og jeg lå nå på en delt fjerde plass. Og vi ble enige om at det skulle bli sånn. Siden jeg kjenner hans slekt var jeg aldri i tvil på at Henrik er en kar jeg kan stole på.

Teamwork er teamwork.

Vi nærmet oss nå kanskje det punktet i løypa hvor det psykiske skulle få seg en skikkelig test. For da vi kom bort til Gåslungen å skulle begi oss ut på veien oppover Kvehøggda er det bare 400 meter på fin flat vei bort til Liggeren (se bildet over). Men før vi skulle komme til Liggeren er det en liten sløyfe på 15 km rundt Helgeren. Ikke direkte lett løpt og flatt er de 15 heller. Men for oss var det aldri noe alternativ å droppe ut nå. Tror vi kosa oss. Også hadde jeg da gått glipp av Fortjennsbråtan. En helt fantastisk plass jeg bare har hatt gleden av å løpe innom en gang tidligere. Under Marka24. Marka24 er forøvrig noe alle burde bli med på. Den beste opplevelsene i Nordmarka. Garantert! Sjekk ut www.marka24.no og søk det opp på facebook.. Les gjerne om mine opplevelser derfra på denne bloggen. Klikk da bare på fanen marka24. 👍

Etter å ha klora oss over Kvehøggda kom vi endelig dit. Jeg måtte ta 10 sekunder pause for bare å nyte plassen og utsikten over Fortjent. Helt fantastisk. Tror faktisk at løpeturen helt hit var verdt det. Den følelsen! Greit å puste litt før bakken bak hovedhuset, 40 meter stigning på 140 meter. Turen videre gikk bra.... Men så skjedde det fatale fallet. Helt Nord i Helgeren, rett før Sølvvikhytta. Der sparket jeg i en stein som resulterte i at jeg ble kastet fremover av tyngdekraften. Jeg klarte ikke gjør noen verdens ting med utfallet. Var jo ikke akkuat verdens raskeste i reaksjonen eller kvikkest i toppen nå. Dette måtte gå galt. Sekunder seinere smeller mitt venstre kne inn i en stor flat stein. At den var flat reddet meg nok i å ikke begynne å blø. Men det var vondt. Jeg kom meg raskt opp på beina. Det kunne ikke slutte sånn... Det var ikke planen. Jeg haltet meg i gang. Få meter eller minutter seinere var jeg igjen i godt driv. Driv mot målet... Om jeg ikke hadde klart å komme igang igjen hadde jeg nok presset meg en tur ned til steinhytta i Stuttandersdalen. Kunne ha tenkt meg å vært der en tur 'å.

Ved passering Liggeren på vei mot Øyungsdammen begynte vi å møte folk. Folk som var ute for å nyte alt hva Nordmarka kan by på. Og nå var det fint. Strålende vær. Vi smile, hilste og lo. Dette var moro. Henrik hadde også kviknet til etter en skikkelig down perioden rundt 88 km. Rett før dammen dukket det plutselig opp en fotograf fra kondis.no også gitt. Blir mann ikke i godt humør av dette så veit ikke jeg.

Foto : Heming Leira (kondis.no)

 Jeg kunne nå kjenne hvordan følelsen av å passere målstreken bygge seg opp inne i kroppen. En følelse som bare er helt ubeskrivelig. De som syntes følelsen av å passer målstreken på en maraton er god. Kan bare gange den med 2, minst!

Da det var ca 1500 meter igjen til mål. Dukket det plutselig opp noen helt ville karer. Dette var folk som helt tydelig var gode venner av Henrik. Fint med slike venner. De fikk oss i alle fall til å hente frem litt mer fart. Vi løp nedover den siste bakken som en haug med våryre kuer. Vi passerte Bombakken og Steinbråten i en fei. Før vi stupte over målstreken på øvre parkeringsplass på Skarleier. Der sto den en veldig hyggelig velkomstkomite . Pappaen til Henrik viste akkurat hva vi trengte nå, gode ord, foto og våtservietter. Tusen takk 

Følelsen kom.... Deilig! Ubeskrivelig! Vakkert! Jeg klarte det! Vi klarte det! Yes!! Nok en gang vil jeg takke deg Henrik for en flott tur og et meget hyggelig møte. Du var akkurat slik fyr jeg hadde forestilt meg. Supert ! Hils Pappa (Fank) 👍 PS ! Nå kjenner du meg bedre en flere andre i slekta 😜

Den jeveste beltespenna jeg har: 100 km (hovedsakelig på blåsti)

Nesten 5000 høydemeter

Plassering: Delt fjerdeplass med Henrik Heistad 

Tid: 18 timer og 16 minutter (makstid 24 timer)

Til ettertanke :

Jeg sier det igjen: Nordmarka er IKKE flat :-)

Medaljensbakside : 

Lave sokker og steindunking med knea er ikke smart. Men om du skulle være uheldig.
Ikke la de små ting stoppe deg :-)

-Løpe langt med et smil om munnen-

Oslomaraton 2017 — Spontan start!

Oslomaraton var i flere år en tradisjon. Men det ble en "glipp". Eneste grunnen jeg kommer på er at jeg mistet litt lysten. Særlig når løypa stadig ble forandret.
Men det er vel egentlig bare tull....

Over til saken! 2017 skulle det bli et ørlite comeback. Veldig uforberedt. Mandag kveld fikk jeg ett utbrudd av gikt i venstre ankel (øverste del i mot rista). Om ikke det var nok så jobbet jeg nattevakt på jobben søndag til torsdag. Noe jeg vanligvis ikke gjør. Så var i utgangspunktet ganske mongo i hue. At nettene i tillegg ble utført på krykker gjorde ikke saken noe bedre. Men det gikk...

Onsdag oppdaget jeg at @idrettsgleden hadde en konkurranse på Instagram. Og jeg klarte ikke å dy meg. Men hadde vel ikke helt regnet med å vinne startpass til oslomaraton 2017. Nå var det bare en ting som måtte fikses... Venstre ankel. Den var stor som en loff og var ikke til å trå på. Hvordan skulle dette gå?

Det er jo ikke akkurat første gang jeg har fått urinsyregikt angrep. Så normalt skulle dette gå bra. Eneste er at jeg blir veldig slapp og fort sliten etter flere dager med betennelse i kroppen. Maraton er jo litt langt. Men ikke veldig.

Fredagskveld følte jeg at beinet var normalt igjen. Takk for det! Etter litt lite søvn pga jobbingen denne uken planla jeg å sovne tidlig fredag. Men det kunne jeg glemme. Rett etter at jeg hadde falt i søvn våknet veslejenta. Feber og hoste. Det var den natta. Klarte vel å klore til meg 3-4 timer. Er jo ikke dårlig det. 3-4 timer er vel sånn ca tiden jeg løper maraton på også.

Avtale med Stig Andy og Hilde at jeg skulle møte de på parkeringsplassen ved Botilrud, ved eplehagen på Ringerike.

Ensom sekk på Botilrud......

Påvei innover ble det mye løpeprat. Akkurat sånn det skal være.

Nå gikk alt slag i slag til start. Starten kom utrolig brått på. Følte neste at jeg hadde sovet litt i timen. Ble liksom plutselig bare kastet ut i det.

Jeg var litt usikker på hvor jeg skulle stille meg opp. Hodet sa at en sluttid på 3:15 var mulig. Kroppen var mer på 3:30. Jeg fulgte hodet......

Startskuddet gikk å vi dundret i vei. Tempo var høyt. Men jeg følte at det gikk fint. Ved passering 13 km lå fartsholder med unga på slep ann til en sluttid på 3:08. Går ikke dette litt fort......

Ved passeringen halvveis var tiden 1:36, litt raskere enn det som egentlig var min plan. Og nå begynte det å skje ting. Kroppen føltes tom. Det var ingen sprut, styrke eller tempo å hente. Og dette var det jeg fryktet....

Men det var ikke annet å gjøre enn å roe ned tempo. Bakken på flere kilometer opp til St. Haugen ble et blodslit. Trodde aldri jeg skulle ha kommet opp. Følelsen var da ekstra stor når jeg bikket toppen. Har sto det forøvrig en kul dj. Kan da nevne at årets oslomaraton var spekket med musikk, mat og drikke langs hele runden på 21 km. Helt supert!

Da jeg passerte målstreken viste klokken 3 timer og 38 minutter. En tid jeg ikke var helt fornøyd med. Men jeg gjorde en innsats som jeg var fornøyd med. Kroppen orket dessverre ikke mer denne gangen.

Det å igjen være en del av oslomaraton føltes veldig bra. Opplegget var veldig bra. Dette var 8.gang jeg startet i Oslo. Og arrangement har bare blitt bedre og bedre. At jeg i tillegg fikk gleden av å ha plass i ambassadørteltet med Stig Andy toppet opplevelsen. Kunne ikke hatt det bedre. Mat, drikke, bagasjeoppbevaring og sitteplasser. For å nevne noe.

Tusen takk alle sammen som gjør slike opplevelser mulig. Jeg kommer gjerne tilbake neste år.

-Løpe langt med et smil om munnen-

Mosjøløpet - Det leverer!

Nok en gang skulle jeg være så heldig å få starte på årets utgave av Mosjøløpet. Et løp jeg debuterte på i fjor. Altfor seint. Løpet har blitt arrangert i snart 50 år. Jeg er altså ikke gammel nok til å kunne ha startet på alle startene. Men nå er jeg endelig i siget. Klarer jeg å stille neste år kan det vel kalles en tradisjon. Under ser dere et kartutsnitt av "herligheten".

Kartutsnitt av herligheten !

Årets utgave hang lenge i en tynn tråd for meg. Det ble plutselig lørdagsjobbing (kan ikke huske sist). Men så effektiv og rask jeg er klarte jeg å få det til. Takk for det. For nå vet jeg hva jeg hadde gått glipp av... Og det hadde vært trist. Jobbet som en gærning fra 07.00 til 11.00, kastet meg i bilen. Og suste hjem. Kastet meg inn døra hjemme. Heiv innpå 2 skiver med brød før jeg tredde på meg fin stasen, skoa sto allerede klare på yttertrappa. Sto til tørk etter forrige tur. Starten var jo ikke før kl 12.00.  Goooooood tid.

Starten i år var selvfølgelig ikke flyttet. Den lå der like flott ved den søte lille røde gamle skolen i Åsbygd, " Kjyta" skolen på folkemunnen. Min mamma gikk grunnskolen der. Jeg hadde ikke fått tid til å ta ut noen kontanter til startkontingent i år. Men det var ingen problem. Her gikk det fint med vipps. Digitalt altså.  Da har du ikke det å skylde på i alle fall. Støtt opp på lokale løp :-) At folk velger å betale 750 kr for et løp i sentrum av Hønefoss. Og ikke starter på Mosjøløpet for 150 kr ink. pulverkaffe, bolle med rosin, bolle uten rosin og saft er meg en gåte. Jeg skjønner ikke greia....

Jeg fikk fort øye på flere kjente. Også ukjente. Og det er positivt. Nye fjes liker vi. Deltagelsen var nok litt lavere i år en i fjor. Håper folk vet hva de går glipp av. Og de som ikke vet ser jeg på startlista i 2018. Løpet er noe som passer for alle løpere og gangere. Alle skal med!

Presis klokken 12:00 satte feltet i gang. Rett inn i første bakken. Flere løpere kom med gøyale kommentarer. Det liker vi. Det skal være litt moro, ikke bare gøy.

En beskrivelse av løypa er ikke lett. Men den er ikke lett. Løypa er en opplevelse i seg selv.

Planen min i år var å løpe raskere opp til Mosjøen en i fjor. Der er det også drikkestasjon flott plassert. Tiden min dit i fjor var nøyaktig 45 minutter. Så jeg viste godt hva jeg måte gjør. Her var det bare å jobbe på. Min styrke er helt klart motbakker eller sagt på en annen måte. Nedoverbakker er min svakhet.

Drikkestasjon på Mosjøen etter 8,2 km.

Jeg havnet i år som i fjor eller som på de fleste andre løp i et vakuum. Men det varte ikke lenge før en løper kom opp på siden. Yngve Thoresen ga meg god pes opp til Mosjøen. Takk for det. Men da ble det for mye nedoverbakke til at jeg kunne følge han. Hade bra!

Kom ned i live. Foto : Hans Edgard Rakeie

Jeg klokket inn 2 minutter raskere til drikkestasjon i år. Og jeg var da allerede fornøyd. Så nå var det bare å koste på nedover igjen mot bygda. Eller det er litt feil. Er noen bakker etter at du har kommet opp til Mosjøen også gitt... Etter at veien imot Øyangen var historie startet en opplevelse som du bør unne deg. Det var en liten periode hvor jeg følte at jeg hadde altfor lange armer. Beina var litt korte. Men de ble for litt lengre da de kom opp igjen fra myra.  Møkka skvatt!

Utseende etter "vask" :-)

Etter noen kilometer i myr, steinrøy og tett barskog øynet jeg sivilisasjon. Jeg hadde en nesten ulykke. Fikk en skikkelig strekk i korsryggen som ila helt ned til stor tåa. Men det virker som om at det gikk bra heldigvis. Plutselig fikk jeg øye på kjent folk. Hans Edgar og Emil sto der med fotokamera. Takk for fine bilder. Hans hadde levert dokumentasjon på gyldig fravær til løpsgeneralen Gudmund Bakke og arvtageren Wibecke. Stoler på det Hans. Om du ljuger blir det strafferunde i Nordmarka :-)

I store forsamlinger er det greit å skille seg ut fra mengden :-)

Vel nede på asfalten var det ikke mange hundre meter igjen til den berømte skolen ... Hadde fortsatt litt tempo å gi. Så gønna på det jeg var kar om. Ingen hadde heldigvis klart å nærme seg mye bakfra i år. Ingen stress altså.Siste kilometeren gikk unna på 3:42.  Veldig fornøyd med at det fortsatt var litt igjen av kroppen. 

Men jeg var jo spent på om jeg matchet tiden fra i fjor. Hadde som sagt 2 minutter i banken på Mosjøen.Klokka i år stoppet på 1:17:53, 2 minutter og syv sekunder raskere enn i fjor. Også er jeg et år eldre. Det må jeg si at jeg er fornøyd med. Tror det holdt til en åttendeplass.Nå skulle det virkelig smake med bolle, saft og selvfølgelig pulverkaffe.Digger !! 

Tusen takk for denne gang. Håper vi sees igjen til neste år.

PS ! Alle får pokal :-)

-Løpe langt med et smil om munnen-

Planene for 2017 legges 👍

Slutten av 2016 ble ikke helt som planlagt.  Mye sjukdom og dritt.  Det ble også en dårligere start på 2017 en ønsket.  Men det setter ingen demper på mine planer for sesongen.  Jeg har faktisk ikke hatt så få fraværsdager fra trening på mange år. Medisiner funker 😊 Og det er veldig positivt.  Håper året i år blir enda bedre.  Har perioder hvor jeg føler meg sliten og trøtt. Men det er vel "litt" normalt.  Alle blodverdier er nå normale. Heldigvis. Urinsyre nivå er veldig bra også. Og jeg spiser og drikker akkurat hva jeg ønsker.

Oversikten viser treningsøkter hit til i 2017. Fornøyd 👍

Treningen fremover nå har egentlig ingen annen mening en å komme seg ut. Få sol, frisk luft og kanskje bedre kondisjon . Den eneste reelle planen er å starte på Nordmarka Ultra Challenge 100km. Dette er et løp jeg har hatt lyst til å delta i flere ganger. Men det har liksom aldri passet eller at ønsket distanse har vært fulltegnet. 2017 blir forhåpentlig vis første året jeg starter. Om ikke noe uforutsigbar stikker kjepper i hjulene for meg. Jeg er godt kjent i Nordmarka. Så tror dette løpet passer meg bra. Elsker Nordmarka. Særlig med løpesko og sekken på ryggen . Har allerede "pugget" ruta i hodet. Men noen turer for å titte litt blir det nok tid til. Men ikke store deler av løypa jeg ikke har vært før. Uansett blir dette en fin tur. 

Snart snøfritt er det også.

Bakkedrag i morgen sol !

Ellers så "snuser" jeg litt på et par andre løp. Et 24 timers hadde jo vært moro. Tror jeg snart er klar for tangering av min personlige rekord på 183 km..... En dag skal jeg over 200. Kanskje det blir i 2017. Håper du henger med.........

Ønsker dere alle lykke til i 2017 

-Løpe langt med et smil om munnen-

Hjelp Nordmarkas mest opplevelsesrike turopplevelse . NÅ!

Marka24 skriver følgende på sin hjemmeside :

"Viktig informasjon rundt fremtidige Marka 24 arrangement!

Først og fremst vil vi rette en STOR TAKK til alle deltagere og frivillige som har stilt opp på arrangementet og bidratt til en fantastisk stemning år etter år.

Marka24 er driftet på frivillig basis, og det krever til tider stor arbeidsinnsats for å få alt på plass for en trygg og god gjennomføring.

På tross av sterk innsats og hjelp fra alle frivillige er det allikevel en del kostnader forbundet med å skape en sikker ramme rundt arrangementet.

Kostnadene dekkes i stor grad av deltakeravgiften, og uten større sponsorinntekter er vi avhengige av et minimum antall deltagere for å få økonomien til å gå rundt.

For å kunne drive Marka24 videre er vi avhengige av en økning i antall deltakere og/ eller økte sponsorinntekter, og vi vurderer nå hvordan vi kan løse dette for kommende år.

24. november vil vi ta en avgjørelse om Marka24 vil bli gjennomført eller ikke i 2017 og vi vil informere alle så snart beslutningen er tatt.

Med vennlig hilsen

Marka24"

Så ikke nøl!  Meld din interesse nå. Enten som deltakere på deres Facebookside eller aller helst som en sponsor.   I morgen kan det være for seint.

Marka24 er som dere sikkert vet et arrangement for alle.  Alle som liker seg ute i skogen..  Marka24 er nettopp for slike folk. Det at arrangementet arrangeres i Nordmarka gjør det ikke akkurat mindre interesant. Finnes det noe finere område så sentralt i Norge ? Tviler. De har også en egen startklasse for de som ønsker å ha med seg  hund. Arrangementet i fjor hadde hele fire forskjellige klasseinndelinger. Hardhaus,  hundeklasse,  familie og marka12. Om du er i tvil på hva marka24 er kan du lese om dette på deres hjemmeside marka24.no . Det geniale er at dere selv bestemmer hvor lang turen deres skal bli :-)

Nå er arrangøren på jakt etter sponsorer og medhjelpere. Så har du lyst eller mulighet bes du ta kontakt.  Tenk så bra reklame for din bedrift. God reklame for sunne verdier. Marka24 er et "grønt" arrangement. Det gis til og med poeng for innlevert søppel ;-)

Dette er en flott mulighet til å vise din/deres interesse for at vår fantastiske Nordmarka blir brukt. Å marka kan ikke bli brukt på en mer "riktig"  måte en dette.  Nemlig trave rundt ifra hytte til hytte eller kanskje dere bare ønske å gå til en bestemt hytte.  Valget er deres.  Spise,  drikke,  skravle og kose seg. Møte haugevis av folk i skogen til alle døgnets tider.  Gøy! Les gjerne om våres tidligere Marka24 opplevelser her på bloggen. Du finner alle innlegg under fanen "marka24" øverst på siden.

Håper vi sees på Marka24 2017

3 fornøyde gutter !

-Løpe langt med et smil om munnen-